Kosmos er strødd med skyer av star-forming gass, men få er så godt undersøkt som Smith Cloud, satt til å krasje inn i vår galakse i 30 millioner år. Gudfryktige mennesker kan spørre: Hvor kom denne uhellige støv ballen kommer fra, og hvorfor er det vei rett mot oss? Nå, vitenskap har svaret.
Det er en gigantisk galaktiske fart, utvist fra melkeveien 70 millioner år siden og tilbake for å bite oss i rumpa.
Først oppdaget i 1960-årene, Smith Cloud er en starless ball av støv omtrent 30 ganger diameteren av våre Månen. Det er fart mot oss i en heftig 700,000 miles per time, noe som betyr at det vil krasje inn disken av melkeveien i en ikke altfor fjern fremtid. For flere tiår, astronomer mistanke om at Smith Cloud stammet fra en fjern nasjonale innstillinger utenfor kanten av vår galakse.
Illustrasjon av hvordan astronomer dekodet Smith Cloud sammensetning, ved å måle ultrafiolett lys som passerer gjennom skyen på bakgrunn av lyse, fjerne galakser. Via NASA, ESA, A. Fox og A. Feild (STScI)
Men nye målinger som er tatt med Hubble-Teleskopet forteller en annen historie. Ved å observere Smith Cloud i det ultrafiolette spekteret, University of Notre Dame astrofysiker Nicolas Lehner og hans kolleger var i stand til å dekode dens sammensetning for første gang. Hvis gassen ballen kom fra tomrommet av intergalaktiske plass, ville det være som består av hydrogen og helium. I stedet, Smith Cloud inneholder en rekke tyngre elementer, noe som indikerer at det var kuttet fra en stjerne-forming regionen plass.
Sponset
Faktisk, det ser ut som den ytre disk av vår galakse. Den mest logiske konklusjonen? Melkeveien dratt ut en brun sky med nok drivstoff til å tenne to millioner soler.
Og det er akkurat det som kommer til å skje. Hvis du er i live til å vitne Smith Cloud ‘ s homecoming, vil det smellkyss i vår galakse og produsere en spektakulær eksplosjon av stjerneformasjon. Den som sa flatulens kan ikke være vakker tydelig var ikke å tenke stort nok.
[Hubble]
Følg forfatteren @themadstone
Øverste bilde: Illustrasjon av Smith cloud, med størrelsen på Månen lagt for skala, via B. Saxton og F. Lockman (NRAO/AUI/NSF), og A. Mellinger