Internett-brukere har matet bedrifter sine personlige data som i sin tur er fôring av den raske veksten av AI. Har bransjen fortært alt den trenger fra nettet?
Søn 28 Jan 2018 00.04 GMT
Kunstig intelligens er å utvikle på en enestående pris, som følge av data som er samlet inn av tech bedrifter som vi bruker internett. Vil de ikke lenger trenger oss?
Foto: John Lund/Getty Images/Blanding Bilder
Mye av dagens hysteri om teknologien bransjen på grunn av sin svært tvetydig forhold til sine brukere. Drevet av logikkene av både medfølelse og likegyldighet, og dette forholdet har alltid vært ujevne, men funksjonelle. Disse to kranglet begrunnelser, for eksempel, er tillatt teknologi for bedrifter, ofte malt som Dr Evil, å kreve mantelen av Mor Theresa. Men, som de uløste motsetninger av disse logikkene hoper seg opp, kan vi ikke unnlate å legge merke til mangel på samsvar med bransjens samlede sosiale visjon.
Medfølelse historien har noe sant i det. Tech-gigantene har knyttet sin virksomhet modeller på vår evne til å konsumere. Dermed, deres interesser er noe justert med oss: vi trenger en paycheque å kjøpe hva som blir annonsert. En veldedig sammenligningen kan være til Henry Ford å betale sine arbeidere nok til å kjøpe sine biler; en mindre veldedige kan være å slave eierne å holde slaver fed ikke å miste dem til utmattelse. Imidlertid, i motsetning til Ford eller slave eierne, vår tech kulekjøring vil ha noen andre til å finansiere sine foretrukne løsninger (f.eks universal grunnleggende inntekt).
Nå, i den andre logikk kjører disse bedriftene – som av likegyldighet til sine brukere – stammer fra dynamics av konkurranse i denne sektoren. Mens store tech bedrifter – mye kritisert som monopolists – dominerer bestemte nisjer fra søk til online shopping, er de i økende grad konkurrere på det høyeste nivået av data tjenester. Dermed, de følger hverandre inn i nytt territorium, fra cloud computing for å selvkjørende biler. For mange – vurdere Amazon – slik informasjon tjenester som allerede leverer høyere marginer enn tradisjonelle aktiviteter.
Den hemmelige saus her er kunstig intelligens (AI) og AI-s egen hemmelige saus er data som er høstet fra brukere under tidligere, forbruker-orientert stadier av utviklingen. Når bygget, dette AI kapasitet kan være lucratively leies ut til regjeringer og selskaper. Samtidig å øke fortjenesten, dette skiftet til tjenester vil også la individuelle brukere, tidligere darlings av tech industrien, uten noen til å subsidiere sine uhelbredelig katt fetish. Verre er det at det vil være ingen i sikte for å plukke opp at sjekken.
Dagens digitale økonomi er ikke hva det ser ut – og tech gigantene vet dette. Som Andrew Ng, grunnleggeren av Google Brain-prosjektet, og deretter hodet av AI på Baidu, den Kinesiske søk gigantisk, sa i januar 2017 snakke på Stanford, “i stor [tech] selskaper, ofte vil vi lansere produkter som ikke er for inntekter, men for data … og vi tjene penger data gjennom et annet produkt.”
Det er neppe en bedre illustrasjon av hva jeg kaller “data extractivism”. For å se logikken i aksjon, ser ikke lenger enn Google. Det nylig lansert Cloud AutoML, en tjeneste som hjelper bedrifter med å tappe inn i sin maskinlæring infrastruktur (bygget med de data brukeren generert) å trene og bygge sin egen AI modeller – mye av det for en avgift, selvfølgelig.
På den annen side, å være hyggelig mot brukere – og gir dem gratis funky funksjoner for å finne kunst som samsvarer med deres ansikter, som Google har nylig ferdig med sin Kunst & Kultur app – betaler fortsatt av, som det bidrar til å finjustere eksisterende AI. Men for hvor lenge vil tech bedrifter trenger oss til å trene dem?
Økonomien i data extractivism tyder på at det ikke vil fortsette for alltid – det vil stoppe når AI, trente med alle som data som er hentet ut, fungerer godt nok. Fremtiden, med andre ord, tilhører gjerrig, gebyr-lading av Google Cloud AutoML, ikke den sjenerøse, gebyr-viftet med Google for Kunst Og Kultur.
Våre definere analogi til den digitale økonomien, og dermed, som kan være galt: data er ikke den nye olje – dens betydning kan være kortvarig, men AI sannsynligvis er. Og, med sitt opphav, tech sektoren blir virkelig uunnværlig, too-big-to-fail-bransjen. Det er én ting for tech bedrifter til å bekymre oss gi et par av trenere. Det er en annen ting for dem å holde monopolistic tilgang til verdifulle AI-baserte tjenester som trengs av, vel, nesten alle.
Vurdere kjemper mot falske nyheter, cyber-angrep, kreft: AI er utplassert i alle disse tiltakene. Verden som lett kunne overleve bortfallet av leverandører av digital reklame-men det vil ikke utlevere – ikke i dag – med AI-løsninger til sine kriser. Bare spør Emmanuel Macron eller Justin Trudeau, to ambisiøse ledere som er konkurrerende å lure Google eller Facebook for å utvide AI operasjoner i deres land.
Hva så, kan vi gjøre av Mark Zuckerberg siste forplikter oss til å fikse hans plattform, noe som sikrer “tid brukt på Facebook, er vel anvendt tid”? Siden det kom etter flere Silicon Valley ingeniører tilstått å hjelpe drivstoff bruker-avhengighet, kan man utlede generelle retningen av denne nye og forbedrede Facebook 2.0. Å trykke inn den retorikken av medfølelse, det vil løfte om å fjerne junk innhold, distribusjon AI for å finne livet berikende innlegg. Det vil også si at jo mer vet om oss, jo bedre dens anbefalinger vil bli.
Men stopper et øyeblikk. Hvordan gjorde vi ende opp i en verden hvor tech bedrifter bygge vanedannende tjenester for å ta våre data – bare å slå AI-løsninger for de aller avhengighet problem de har skapt? Og hva skjer når, under presset av konkurranse og vurderer den truende slutten av data extractivism, logikk likegyldighet innhentar logikk medfølelse? Og hvorfor ville Facebook, når det ikke lenger behov for våre data, tilbyr sin “psykiske yoga-as-a-service” tilbyr gratis?
Den sannsynlige coda av den digitale økonomien er ikke pen: avhengig av junk innhold, og å miste vår vei i det uendelige memer av tvilsom opprinnelse, vi, online overskudd befolkningen, vil bli til slutt bedt om å klare oss selv. Tech bedrifter vil sikkert har flott AI-beskyttelse for å selge oss. Den kognitive elitene vil blomstre, faste på den digitale tilsvarende grønnkål og quinoa og surfer artisanal, håndlagde innhold som er skjult for de uinnvidde.
Resten vil bli gorging på billige, trivielle, AI-generert memer – til, minst, kan vi kjøpe premium pakke av våre favoritt-plattformen og få noen fornuft. Penger brukt på Facebook vil være vel anvendte penger.